Rødbet & Linse Suppe

 

Høsten er den årstiden jeg opplever mest intenst. Den tydelige overgangen, den ofte plutselige overgangen, fra "såkalt" sommer.. Jeg tenker at jeg opplever på høsten det kanskje de fleste opplever på våren. Jeg føler meg mer levende i denne tiden enn noen annen - jeg vet ikke hva det er. Men jeg tror det er det at jeg elsker forandring - og høsten er en tid mer sterk og intens forandring i naturen. Jeg tror også jeg liker tanken på at vinteren kommer, med ens stillhet, tid for kos, fyr på ovnen, levende lys, god mat, mørke, kalde og stjerneklare kvelder. Enkelhet. Fra jeg var ganske liten, rundt 8 år, så husker jeg at jeg drømte om å leve et enkelt liv. Gjerne på en gård, med dyr etc. Denne lengselen for enkelhet har alltid vært med meg - men jeg må tilstå at det har og er ennå ikke så helt enkelt å leve enkelt. Ja det hjelper å ha noen ytre ting på plass, som feks å bo slik jeg bor (se bilder under) men enkeltheten må jo komme innenfra meg selv, og jeg innser at å være enkel det betyr også at man har integrert en dyp forståelse, aksept og er i kontakt med en indre glede og ro, en klarhet, en tilstedeværelse som ingenting kan rokke ved.

 

Det er en del ideer og drømmer som må fare da - og de holder vi gjerne ekstra godt på, ubevisst, fordi det er skummelt å gi slipp. Det føles som et tomrom vil stige opp da, og hvordan håndterer jeg det? Når jeg skriver det så kan jeg virkelig si at jeg er blitt veldig mye mindre redd for dette tomrommet, jeg har begynt å like det til og med, men er ennå ikke helt komfortabel med det. Ikke over lengre tid. Selv om det er blitt tydelig for meg at det er her kreativiteten kommer fra, det er her jeg føler meg så sugd inn i øyeblikket at alt annet forsvinner. Det er her ordene kommer fra til å skrive det jeg gjør akkurat nå. Likevel opplever jeg motstand (frykt) gang på gang - som jeg ikke alltid forstår hvor kommer fra eller hva den kommer av. Og er ikke sikkert man trenger å forstå det heller. Men forståelsen henger ofte sammen med "tillatelsen" og tryggheten til å føle. Forståelsen fungerer litt som en voksen person som sier at det er ok, ikke vær redd, det er ok... Men om frykten ikke er der, så er behovet for å forstå ikke der heller. Slik jeg opplever det.

 

Jeg ble forundret for litt siden da det plutselig gikk opp for meg at alle disse romantiske hollywood filmene vi jenter spesielt likte/liker å se, gjorde et dypt inngrep i meg i tenåringsårene, i form av mange drømmer, håp, og lengsler om hvordan livet mitt burde bli. Og de har fulgt meg, uten at jeg har vært klar over det, i alle disse årene. Egoet mitt er litt flau av det hele, flau over å ha holdt det skjult såpass lenge, og at det nå blir allemannskue at dette egoet har innbitt trodd på en masse klisjeer - desperat forsøkt å holde fast, om så bare i en liten flik av denne "store" drømmen. Jeg må innrømme at jeg har ikke vært og er ikke så enkel å leve med akkurat i denne perioden, for i kjølvannet av å gjennomskue min kanskje største illusjon, som sender meg med et brak i bakken, så presses det opp følelser av utilfredshet, sinne, skuffelse, irritasjon - mest sinne. Noen ganger brer sinnet seg utover alt og alle - på hele verde, på livet - for å ha lurt meg til å tro på denne voldsomme illusjonen ( ja ganske likt følelsesliv som en tenåring og behov for å uttrykke deretter) og det finnes en del som ikke alltid er like villig til å ta inn det store og hele ansvaret. Hvilket er greit også. Det er jo berettiget på sett og vis, men å legge skylden på noe eller noen har jo lite for seg.
Fra det glødende sinnet så kan det skifte plutselig til dyp latter, skikkelig magelatter, over å se galskapen, se hvordan egoet spyr ut all sin vræde (ekstremt kreativt må jeg si) og kroppen og sinnet og alt bare faller sammen i en ball av utmattelse (av den gode typen) og i en "jeg forstår mindre og mindre og det er greit" tilstand...
 

 

Så hva blir igjen da når drømmene brister? Her og nå. Det rå, intense øyeblikket. Der ingenting lenger skjules. Der sannheten står som et stødig fjell. Er det her man virkelig begynner å bli "voksen"? Eller vokse heller. Eller er det har man slutter å vokse? Prøve å bli noe? Men bevisst, bare bli seg selv. Jeg tror det. Det kjennes slik ut, fordi bak alt det opprørske finner jeg styrke, noe stabilt og stødig. Og det er inni meg. Litt som et fjell...kanskje.. Noe å støtte seg til. Inni meg. Ikke utenfor. Blikket mitt har alltid gått ut for å finne støtte, nå trenger jeg kanskje ikke gå noe sted...så heldig jeg er...

 

 

Det har vært noen nydelig dager her hvor jeg bor og jeg har vært ute å lekt meg med å ta bilder. Det kan se ut som det er noe av det nye som kommer inn i kjølvannet av å gi slipp - en oppdagelse at det å ta bilder - det liker jeg veldig godt og har lyst å lære mer om etterhvert. Men for nå så nyter jeg å bare glede meg over det uten å legge noe mer press på det.

 

 

Det er vel knapt en årstid det er så spennnde å ta bilder som på høsten med alle de fargene og skiftningene i naturen.

 

 

 

 

I bakgrunnen skimter du såvidt fjellet - Ganesh kaller vi det - fordi det ser ut som en elefant som ligger på siden når du ser hele fjellet. Ganesha er en gud i hinduismen, guden for intellekt og visdom.

 

Men, er ikke dette en blogg om mat egentlig?? haha. Er sulten jeg nå etter all denne skrivingen.

 

Denne suppen er perfekt høstmat - jeg digger den og lager den ofte. Med litt variasjoner (står under oppskriften). Den smaker kjempegodt og er proppfull av gode ting. Om du spiser kjøtt så ser jeg for meg litt lammekjøtt i denne vil være godt. Den holder seg fint noen dager i kjøleskap. Bon Appetit!