Rabarbra, Eple & Gul Erte Gryte

Klokken er syv på morgenen, jeg sitter ved kjøkkenbordet og en ny dag er på vei...frosten har lagt seg på bakken i løpet av natten...jeg kan kjenne at vinteren sakte men sikkert gjør sitt fremtog.....stille og bestemt... Mens jeg sitter her og ser ut kommer plutselig reven lurkende forbi, den stopper opp ute på gresset og ser seg rundt, snuser litt her og der og tumler videre...katten senser at det er noe på gang og hopper opp i vinduskarmen og titter ivrig på den skapningen som plutselig befinner seg utenfor vinduet..naturen går sin gang...så enkelt...det er slik det er, så hvorfor er vi så flinke til å gjøre alt så komplisert?

Det er noe jeg har reflektert en del over, mest fordi jeg husker som barn hvordan jeg kunne kjenne lengselen etter å leve enkelt. Jeg synes selv jeg var litt rar da. At jeg kunne ha en slik lengsel allerede som barn, det virket ikke på meg som noen andre barn tenkte eller følte det samme. Men det som slår meg i disse dager er hvor iherdig jeg har jobbet imot dette, i meg selv, hvor sterk frykten er for å stoppe, for å føle, for å bare være....for å leve enkelt må man være enkel inni seg. Man må være bevisst for å komme dit. Man må tillate og føle alt man har skuflet under teppet og trodd ikke ville vise seg igjen. Man må møte sin dype frykt for å miste kontroll, for å gi seg over til noe som er større. Man må møte sin egen dødsangst.

Jeg har meditert i mange år, gjort mange grupper og workshops, alt med fokus på det indre, på å åpne opp, se og føle. Og det har vært mange mange lag med følelser som er blitt følt og sett. Men mye av det jeg har gjort disse årene har vært med en intensjon og "håp" om å kvitte meg med alt som "står i veien", som min egen frykt og skam...det som ikke er "bra"... Jeg har egentlig ikke ville føle dette, jeg har vært redd for det og jeg ville helst bare ha det bort - som en slags unyttig ting man ikke har bruk for. Så alle disse årene har mye av mine handlinger vært utifra frykt - selv det å meditere. Igjen bare en annen ting å gjøre for å "bli kvitt" deler av meg selv som jeg ikke synes noe om. Dette har snudd. Jeg har innsett at det er ingen steder å flykte - jeg har stoppet og kjent at jeg trenger jo faktisk å omfavne disse sidene i meg selv, ikke prøve å få de bort. Nå føles det rett og slett bare brutalt ut. Det er jo MEG! Og det er deler av meg som sårt trenger å bli sett og følt - tatt imot - av meg selv. Det er vondt å se hvordan jeg har behandlet meg selv - alltid skuflet til siden.....på vent..... Men jeg kjenner medfølelse for det også, fordi jeg forstår nå mer hvor styrt jeg har vært av frykt.

Og jeg mistenker at de fleste av oss fungerer utifra frykt, uten at vi er klar over det. Vi kjemper og vi sliter - vi blir utmatta og sliten, uten at vi egentlig forstår hvorfor. Vel er det kanskje fordi vi konstant fører en indre kamp mot oss selv? Vi er så redde for å åpne opp hjertene våre, føle smerten vi har lagret godt der, vi er redde for å være sårbare i en ellers så hard verden...for hvem vil ta imot oss når vi viser oss fra vårt mest skjøre og sårbare? Og ikke minst er vi redde for å være "annerledes", vi er redde for at hjertet vårt vil ta en helt annen retning enn det vi har tenkt....men vil vi være lykkelig eller vil vi kjempe?? Har ikke vi kjempet nok?

Jeg vil nyte livet mitt, hvert eneste øyeblikk av det....det betyr ikke at det ikke vil være smerte, men jeg opplever en helt annen innstilling til det nå, at smerte er også noe godt, om man ikke er redd for det. Det er gjennom å tillate og føle smerte jeg vokser og blir sterkere. Jeg blir mer menneskelig og ydmyk. Sårbar og skjør. Jeg blir mer fleksibel og flytende, mer i stand til å gå MED livet enn MOT det..   Og hvem vet hvor elven renner? Men bedre å være uvitende og lykkelig enn fastlåst i frykt...

Så til maten da for mat må vi jo ha, og gjerne sånne varme, friske gryter som dette. Kanskje jeg har nevnt det før men jeg er alltid litt skeptisk til grønnsaker blandet med frukt i en og samme rett. Men jeg ble bare dradd mot denne oppskriften og hoppet i det. Boken jeg fant denne i er fra de som driver en av favoritt bloggene mine ; Green Kitchen Stories. Den er nydelig - oppskrifter som er "spot on", bilder som får deg til å sirkle.... Da de holdt på å lage denne boken var jeg en av de som fikk være med å "test-lage" en av oppskriftene. Det er vanlig at man spør venner/familie/bekjente og ukjente (i mitt tilfelle) om å teste ut oppskriftene, slik at man er sikker på at de "funker". Så så snart den kom ut hadde jeg boken i postkassen (amazon...) Og dette var faktisk en av de første rettene jeg ville lage fra den. Og den skuffa ikke. Den er kjempegod! Søt, frisk og syrlig, alt på en gang. Du har gjerne rabarbra i frysen fra sommeren? Ikke vær redd for å bruke den i denne retten.

[[{"fid":"118","view_mode":"default","type":"media","attributes":{"height":400,"width":716,"class":"media-element file-default"}}]]

Rabarbra fra hagen, nydelig frisk og sur...da jeg var liten fikk vi alltid en liten skål med sukker på siden til å dyppe stilkene i :)

[[{"fid":"111","view_mode":"default","type":"media","attributes":{"height":400,"width":716,"class":"media-element file-default"}}]]